Fakta om vindkraft

Q&A om vindkraft.

Energikommisjonens rapport, som kom i 2023, viser at Norge går mot et kraftunderskudd i 2026/2027 og vi vil mangle nærmere 35 TWh i 2030. Kommisjonen anbefaler å bygge ut minst 40 TWh med fornybar energi for å møte behovet for kraft.  

Hvis det ikke bygges ut mer energiproduksjon i Norge, vil et kraftunderskudd bety at Norge vil måtte importere store mengder energi fra andre land, og det er svært sannsynlig at strømprisene vil øke.   

Vi trenger altså mer fornybar kraft for at vi ikke skal mangle kraft i Norge. Vindkraft på land er en viktig del av denne energimiksen.  

Vindkraft på land står i et normalår for omtrent 17 av 156 TWh kraftproduksjon i Norge, viser Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sin statistikk. Tar vi utgangspunkt i at en gjennomsnittlig husholdning har et strømforbruk på ca. 16 000 kWh i året, tilsvarer dette strømforbruket til omtrent 1 million husstander.  

En typisk vindturbin som ble satt i drift i Norge i 2019, produserer 14 GWh – det vil si forbruket til ca. 1000 husstander. En vindpark i Norge har i gjennomsnitt 20 turbiner

En gjennomsnittlig vindpark vil dermed kunne gi strøm til om lag 20 000 husstander, avhengig av prosjektets størrelse.   

Zephyr er tydelige på at kommunen og innbyggerne skal tjene på at vi bygger vindparker. Vi har derfor utviklet konseptet «Kraft til kostpris» der vi tilbyr innbyggere, næringsliv og kommunene stabile og lave strømpriser til den prisen det faktisk koster å produsere den. Dette betyr penger spart for innbyggerne, forutsigbarhet og vekstvilkår for næringslivet, i tillegg til frie midler til kommunenes disposisjon.  

Kommunene vil få betydelige inntekter av vindkraft. Dersom kommunen har eiendomsskatt, betaler vindparken også eiendomsskatt. Det betales i tillegg 2 øre per produserte kWh i produksjonsavgift til staten, som igjen tilfaller vertskommunen. For en gjennomsnittlig vindpark med 20 turbiner vil kommunen få årlige inntekter på omtrent 8 millioner kroner i eiendomsskatt – ved maks sats – og 5,6 millioner kroner fra produksjonsavgiften.  

En detaljert oversikt finnes på Norges vassdrags- og energidirektorats nettsider.  

Hvis du lurer på hvor vi har prosjekter i dag, finner du det ved å følge denne lenken.  

Kraft til kostpris betyr at vi tilbyr kommuner, innbyggere og næringsliv å kjøpe kraft til prisen det koster å produsere den. Altså prisen på byggingen og driften til sammen.  

Produksjonskostnaden for vindkraft har til nå ligget på mellom 35 og 45 øre per kWh. Dette gir besparelser for kommunene og innbyggerne, forutsigbarhet og vekstvilkår for næringslivet. Kommuner og næringsliv vil også få tilbud om å gå inn på eiersiden av vindkraftverket. 

Nei. Tidligere var det slik at NVE behandlet søknad om konsesjon, men kommunens innspill var høyt prioritert. Med endringene i energiloven og plan- og bygningsloven vil kommunene bli mye mer involvert enn før.  

Kommunene må gjennomføre en overordnet arealavklaring gjennom en områderegulering før det gis konsesjon – noe som betyr at kommunen i praksis har vetorett. Zephyr er opptatt av å ha god dialog med kommunen, og vi tror disse endringene vil styrke dette samarbeidet.  

Etter at kommunen har sagt ja skal en konsesjonssøknad behandles av NVE og Olje- og energidepartementet (OED). Selv om kommunen sier ja, så kan fremdeles NVE eller OED si nei. 

Ja, det stemmer. NVEs beregninger viser at vindkraftverk på land har den laveste kostnaden av alle produksjonsteknologier i Norge med en utbyggingskostnad (LCOE) på 30 øre/kWh. 

Økt tilgang på kraft med lave driftskostnader bidrar til å redusere kraftprisene og kan igjen være med på å sikre nåværende industri eller legge grunnlag for ny kraftkrevende industri.  

Ettersom Zephyr er et norsk selskap, eid av norske kommuner og fylkeskommunen, er det disse som får inntekter fra vår virksomhet. Verdiskapingen går dermed tilbake til kommuner og lokalsamfunn.  

Zephyr eies av Østfold Energi og Vardar. Østfold Energi eies av 12 kommuner i Østfold i tillegg til fylkeskommunen og Aurskog-Høland kommune. Vardar eies av 19 kommuner i Buskerud, samt Asker kommune.  

Overskuddet deles derfor med eierne – altså kommunene i Østfold og Buskerud, samt fylkeskommunen og Aurskog-Høland og Asker. 

Lokale kraftanlegg gir arbeidsplasser både i byggefasen og i driftsfasen. Det skal etableres anleggsveier, vindturbiner skal monteres, og kraftkabler og master må settes opp. Det betyr arbeidsplasser og skatteinntekter til kommunen. Når anlegget er ferdig, trengs det også fagfolk til å drifte anlegget. 

I Norge har vi allerede installert over 1300 vindturbiner, og har et solid kompetansemiljø. Det er også startet opp faglinjer på videregående skoler. 

Et større vindkraftanlegg vil også kunne tiltrekke seg ny næringsvirksomhet, både fordi anlegget bidrar med mye energi, men også fordi energien er billig. Zephyr ønsker å tilby energien fra nye vindparker til lokalsamfunnet og til etablering av ny industri lokalt. 

Dersom kommunen har eiendomsskatt, betaler også vindkraftselskapet eiendomsskatt. Det betales også to øre per produserte kWh i produksjonsavgift til staten, som deler ut pengene til vertskommunen. En detaljert oversikt finnes på NVEs nettsider.  

Folk kan som regel ferdes fritt mellom vindturbinene etter at anleggsperioden er over og kraftverket er satt i drift. Veinettet i vindparkene gjør faktisk ofte områdene mer tilgjengelige – både for syklister, småbarnsfamilier, bevegelseshemmede og andre.  

Eksempelvis har utbyggingen av Guleslettene vindpark i Bremanger og Kinn kommune i Vestland fylke, ført til at fjellområdet blir vesentlig mer brukt til friluftsliv. I forbindelse med utbyggingen, er det lagt til rette for en rekke friluftsaktiviteter gjennom bygging av lysløype, varmestue, fiskebrygge, bro og sitteplasser i området. Mange steder blir vindparkene også turistattraksjoner.  

Alle former for kraftproduksjon vil ha en påvirkning på naturen, men vindkraft er noe av det mest miljøvennlige vi har. Vindkraft er utslippsfri og er fornybar kraftproduksjon som bidrar til å kutte klimagassutslipp og begrense klimaendringene, og dermed styrke livsgrunnlaget for både dyr og mennesker.   

Effekten på natur- og dyreliv vil variere basert på anleggets plassering og prosjektets størrelse. I utredning av prosjekter vurderer vi nøye hvor mye areal som blir beslaglagt, omfang av inngrepet, den visuelle effekten, utformingen og lokalisering. Utredninger skjer i samarbeid med kommunen, Norges vassdrags- og energidirektorat  og andre berørte parter. Disse har avgjørende innflytelse på utformingen av et anlegg. Det er Olje- og energidepartementet (OED) som til slutt fatter endelig vedtak, men først etter en godkjenning i kommunen.    

Innvirkningen på fugler og annet dyreliv er godt kartlagt gjennom forskning, og er en del av NVEs oppdaterte kunnskapsgrunnlag, som først ble presentert i april 2019. Dette er blant temaene som skal utredes i detalj i en konsekvensutredning når noen ønsker å sende søknad om bygging av ny vindkraft.  

Et vindkraftverk legger beslag på ca. 3% av arealet innenfor konsesjonsområdet, og konsesjonen varer som regel i 25 til 30 år. Etter dette kan konsesjonen forlenges og vindkraftverket moderniseres, eller det kan demonteres og området tilbakeføres til opprinnelig stand, så langt det er mulig.  

Vindturbinene lager lyd når turbinbladene går gjennom luften. Opplevelsen av støy er ulik for person til person, og vil også avhenge av avstand til vindturbinen, hastigheten på turbinen, vindretningen, geografien og vegetasjonens evne til å absorbere støy.  

Den anbefalte grenseverdien for støy er 45 dB for vindkraftverk, som er strengere enn grenseverdiene for støy fra blant annet vei, jernbane og industri. Det betyr at støynivået fra en vindpark skal maksimalt være 45 dB på ytterveggen på boligen ved verst tenkelige vindretning. 45 dB opptrer normalt på en avstand på 600–800 meter fra turbinene. I konsesjonssaker legger Norges vassdrags og energidirektorat (NVE) til grunn en anbefalt minsteavstand på minimum 800 meter mellom vindkraftverk og bebyggelse. Avstand til eksisterende bebyggelse er noe av det som vektlegges i konsesjonsbehandlingen og i alle nyere konsesjonssaker stilles det krav om å utarbeide støysonekart for vindparken.  

Du kan lese mer om støy på NVEs nettsider her

Ved spesielle temperaturer, fuktighet og vindforhold kan is dannes på vindturbiners tårn, maskinhus og rotorblader. Dette skjer når fuktighet fra skyer eller nedbør fryser til turbinen. I Norge oppstår ising på turbiner hovedsakelig mellom november og april.

Hvor isen treffer bakken varierer basert på forhold som turbinens egenskaper og klima. Is som faller fra en stanset turbin treffer som regel rett under, men kan flyttes ved sterk vind. Ising reduserer også kraftproduksjonen og øker slitasjen.

Sjansen for skade fra isklumper er lav, men har potensiale til å gjøre stor skade. Vindkraftverkeiere må derfor vurdere risiko og ta forebyggende tiltak som skilting, sikkerhetsavstand og digital varsling.

Det finnes systemer for både antiising og avising av vindturbiners rotorblader. Antiising vil si å forhindre at det dannes is på turbinbladene, mens avising innebærer å fjerne is som har blitt dannet. Et eksempel på antiising kan være at turbinbladene varmes opp, slik at nedbør eller skyising ikke omdannes til is på bladet. Avising kan skje ved at is som har blitt dannet fjernes når turbinen er stoppet, ved hjelp av eksempelvis varm luft eller andre varmesystemer i turbinbladet. Systemer for anti- og avising på rotorbladene kan redusere omfanget av ising, men vil ikke utelukke at iskast kan forekomme.

Zephyr bruker varme i bladene på turbinene til å motvirke isdannelser. Vi bruker ikke noen annen form for avising.

Her kan du lese mer: Hente fra denne: https://zephyr.no/ising-og-iskast/